Japan: En reise til en annen planet

En gang iblant når solen er på vei ned, og skumringen brer seg over Paris, blir jeg sendt tilbake til Tokyo. Jeg sitter på Park Hyatt Hotel i 41. etasje og følger med på at hele byen sakte skifter farge. På dette fem-stjerners hotellet er det Twilight Hour fra kl. 17–20, hvor du kan sitte i en lounge med vinduer fra gulv til tak, med åpen bar, for 400 kroner. Myk jazz sprer seg ut i rommet, og de gigantiske lenestolene svelger hele kroppen. Jeg har aldri følt meg så langt hjemmefra. Det er som om jeg er på en helt annen planet.

For noen år siden begikk jeg meg ut på en måned lang soloreise i Japan. Jeg skulle reise til Tokyo, Kyoto, Osaka og Hiroshima, og deretter ta båten over til Sør-Korea. Jeg hadde vært i Tokyo før, og var blitt fullstendig forelsket. Det var som om jeg fløy bort fra jorda, og ble møtt med en helt annen eksistens. Jeg måtte se mer av dette magiske landet.

Man skulle tro at da jeg tok heisen i Park Hyatt 41 etasjer ned til gatenivå, ville jeg komme tilbake til virkeligheten. Tokyo føltes som alt annet enn virkelighet. Selv med et helt annet alfabet, var det intuitivt å bevege seg rundt i byen. Det virket som et fullstendig feilfritt samfunn, hvor køkulturen er knallsterk, og intet tog noensinne er forsinket. Utenfor togstasjonen i Shibuya sto fire forretningsmenn og bukket til hverandre, igjen og igjen.

Jeg var på vei til en restaurant i Shibuya, en opplevelse som rommer så mange aspekter jeg elsker ved Japan. Når jeg går inn i restauranten blir jeg møtt med et kor av ansatte som roper irasshaimase, velkommen. Jeg får mitt eget skap hvor jeg setter skoene mine. Langs den lange baren kan jeg sette meg på gulvet og putte bena under baren som omringer kjøkkenet. Jeg skal spise alene, men føler meg langt fra ensom; det er en million ting å observere. Jeg spiser silkemyk tofu med en mengde bittesmå hvite fisk på toppen, kalt whitebait, og varme ramennudler til hovedrett. Når jeg uttrykker skepsis til de små fiskene, forteller sidemannen at det er uhøflig å ikke spise noe man får servert. Den lille tofu-retten var en gave fra restauranten. Det er som om jeg spiser på en hjemmefest. Hver gang nye kunder kommer inn i restauranten lyder det irasshaimase fra de ansatte. Når jeg har spist opp den deilige ramensuppen, får jeg plutselig utdelt en tamburin. Hva skjer nå? Den smørblide servitøren har ikke språk til å forklare, men plutselig senkes lyset i restauranten, og de ansatte bak baren begynner å synge med musikk fra anlegget i bakgrunnen. Nå forstår jeg tamburinen. Alle gjestene i restauranten har fått et instrument, og vi jammer med den intense sangen. Det er visst bursdagen til min sidemann.

*Silkemyk tofu med bittesmå whitebait-fisk*

Når jeg reiser meg for å finne toalettet, står det et par tresko foran inngangen. Det virker som at japanerne tenker på alt. Jeg putter bena inn i skoene, og setter meg ned på et oppvarmet toalettsete. Dette må være den mest fantastiske oppfinnelsen noensinne. På siden finnes et knappepanel med ikoner og japanske ord som jeg ikke våger å prøve, i frykt for å bli søkkvåt.

Når jeg kommer tilbake til plassen min, har jeg fått utdelt dessert, en tallerken med sjokoladekake, og en tegning av meg med norsk flagg som takk for at jeg kom. Dette besøket blir bare mer og mer surrealistisk. Når jeg forlater restauranten følger to av de ansatte meg ut, og vinker til meg mens jeg går bortover gaten. De fortsetter til jeg er ute av syne, et kulturelt fenomen som heter nagori oshii, som skal uttrykke en kulturell motvilje mot å si adjø.

Kontrasten er enorm når jeg går på metroen for å dra hjemover til hotellet. Den bråkete restauranten ringer i ørene mine mens den musestille vognen vagger avgårde. Det er sett på som uhøflig å snakke høyt på metroen, og det er mange som sover. Hvordan kommer de seg av på riktig stopp, lurer jeg på. Jeg er imponert over japanernes evne til å sove. Det virker som at de jobber så mye at de rett og slett ikke klarer å holde seg våkne. På kafé, i parken eller på en museumsbenk. Det er sosialt akseptert å ta seg en lur hvor som helst, og ingen kommer til å plage deg.

Til tross for at Tokyo er en enorm storby, finnes det stadig lommer for ro og hvile. Da jeg besøkte Nezu Museum ble jeg sendt inn i en grønn oase som kombinerte arkitektur og natur på en organisk måte. Stillheten omfavnet meg, og jeg glemte hvor jeg var. I Tokyo forsvant jeg inn i en helt annen verden som en ping-pong ball som spratt mellom fredelige grønne parker og storbyens intense kraft.

Reisen tok meg videre til Kyoto med hurtigtog, hvor det første jeg gjorde var å finne en onsen, et japansk badeanlegg. Japanerne har kultur for å gå dit flere ganger i uken. Jeg hadde hørt rykter om at man ikke slipper inn hvis man har tatoveringer, og bestemte meg derfor for å sende en mail på forhånd, da dette badeanlegget lå oppe i fjellene, en times reise fra byen. Det var ingen overraskelse at jeg fikk svar om at jeg selvfølgelig var velkommen. Det er for det meste menn som ikke slipper inn med tatoveringer, da de er redde for at de er en del av yakusa, den japanske mafiaen. En onsen har oftest en del for kvinner og en del for menn. Sjenert går jeg inn i et av badeanleggene og ser mange eldre damer i et av bassengene. Jeg tar av meg håndkleet og går mot bassenget, og damene roper og hyler mot meg. Som respons på mitt forskrekkede ansikt mimer de at jeg må dusje før jeg går uti. På andre siden av rommet står det små dusjer, hvor andre kvinner sitter på en liten krakk og vasker kroppen og håret. Jeg ler og sier arigato, takk, og setter meg ned for å dusje. Når jeg endelig kommer meg ned i vannet, er det glovarmt, og jeg klarer ikke å være der lengre enn fem minutter. Den kalde nordiske kroppen min er ikke vant til slik hete. Jeg finner et utendørs basseng som passer meg perfekt, hvor jeg kan sitte med et ben utenfor det lille bassenget. Her sitter jeg helt alene med utsikt utover de japanske trærne.

*Mat på farta: Takoyaki, friterte kuler med blekksprut.*

Det var en helt spesiell ro som kom over meg på denne reisen, og spesielt i Kyoto. Byen har 1600 templer, nærmest et på hvert gatehjørne, det ene vakrere enn det andre. Hvis jeg var sliten, kunne jeg gå inn og sette meg, observere munkene og lukte på røkelsen. Når jeg var sulten, var restauranten jeg valgte den heldigste i verden, og fikk meg til å føle meg velkommen og tatt vare på. De varme smilene og omsorgen deres betydde mye for en som reiste alene.

Jeg lagde meg ritualer om kveldene. Jeg gikk alltid på en izakaya, en bar som også serverer mat, og bestilte ved å peke på menyen og si kore kudasai, denne takk, og biru kudasai, øl takk. Jeg var fast bestemt på å komme meg gjennom måltidet ved å bare snakke japansk. Jeg bestilte alltid karaage, fritert kylling, og ba om en øl til, mōhitotsu kudasai. Servitørene var alltid i ekstase over mitt ekstremt begrensede vokabular, og det var like gøy hver gang.

Japanerne er sjenerøse og gode på så mange områder, noe jeg fikk oppleve flere ganger på turen min. En dag i Osaka satt jeg på en benk og kikket utover et lite vann med en rød bro. Jeg var utslitt av reising, og trengte en dag fylt med ingenting. Etter en stund kom to eldre damer og satte seg ved siden av meg. De tok frem en bento, en japansk matpakke, fylt med hjemmelaget sushi. De tok ut tøyservietter og vannflasker, og snudde seg for å spørre meg om jeg ville smake. Som høflig nordmann sa jeg nei, tusen takk, men de søte damene ville ikke høre. De tilbød meg sushibiter igjen og igjen, og til slutt måtte jeg si ja. Så der satt vi på benken vår, og de matet meg sushibit etter sushibit, ingen felles språk, bare nervøs latter. Det var akkurat den omsorgen jeg trengte den dagen.

Mitt siste stopp i Japan var Hiroshima, den ekstremt belastede byen hvor atombomben «Little Boy» ble sluppet under andre verdenskrig. Stillheten i denne byen var til å ta og føle på. Det sies at det fortsatt finnes radioaktive områder i byen, og at dødstallet fra bomben fortsetter å stige i dag, da flere eldre har sykdommer som følge av eksplosjonen. Etter nesten tre uker i Japan, ble de få dagene jeg tilbragte i Hiroshima brukt til refleksjon og hvile. Jeg satt på en gressflekk på andre siden av den lille elva ved atombombekuppelen, mens kirsebærblomstene spredte seg med vinden. Flere hadde tatt med seg piknikteppe, mat og drikke, som er tradisjon under sakura, kirsebærblomstsesongen. Det var vakkert å se at japanerne ikke unngår dette stedet på grunn av den grimme historien.

Denne stille og historiske byen er også et av hjemmene til retten okonomiyaki, en japansk pannekake laget med kål, kjøtt, sjømat og med okonomiyaki saus (Worcestershire-saus, tørkede tangflak, bonito-flak, japansk majones og syltet ingefær). Selv om Osaka hevder å være byen som er opphavet til denne retten, ble den populær i Hiroshima etter atombomben, da de hadde dårlig tilgang på mat. Den lokale versjonen, hiroshimayaki, skiller seg fra originalen ved at ingrediensene ikke blandes, den ligner mer på en pannekake med fyll.

Noen dager senere satt jeg på en ferge som skulle krysse Japanhavet for å ta meg til Sør-Korea. Med tung ryggsekk og tyngre hjerte tilbragte jeg tre og en halv time i fullstendig panikk. Tre uker alene i et ukjent land var én ting, men nå satt jeg på en ukjent ferge med advarsel om «store bølger» på vei til et land hvor jeg ikke kunne bruke Google Maps på grunn av strenge personvernlover. Uken jeg tilbragte i Seoul på slutten av reisen min ga meg perspektiv til å bekrefte alt jeg elsker ved Japan. Seoul var en by med høyt tempo og irriterte restaurantansatte, en by i nær kontakt med Nord-Koreas fascisme. Fantasien var over, og jeg hadde forlatt det magiske landet hvor enhver interaksjon føltes som en varm klem, et langt bad og en meditasjon. Jeg savnet det øyeblikkelig.

Når fly rygger ut fra ut fra parkeringsplassene sine i Japan, står de ansatte på rullebanen og vinker. De vinker til flyet er ute av syne, og for passasjerene kan det virker det som om de vinker for alltid. Jeg skulle ønsker jeg kunne fortelle dem at de ikke er de eneste som er motvillige til å si adjø.

Japan: En reise til en annen planet

Fransk appetitt for østers