Ikonisk Picasso-utstilling i Trondheim

Skrevet for matogdrikke.no

Årets sommerferie ble utsatt til august, etter hetebølgen og etter fellesferien. Trondheim har en kjølig kappe liggende over seg, men timingen kunne ikke vært bedre: 1. august 2025 åpnet Trondheims første Picasso-utstilling. I byens gamle hovedpostkontor åpnet Posten Moderne (PoMo) – byens nye museum for moderne og samtidskunst – i februar. Postgården er et Jugendbygg fra 1911, tegnet av arkitekten Karl Norum, som nå skal ta imot kunst i verdensklasse. Ambisjonene er skyhøye, og debuten knallsterk: Picasso er en av PoMos første utstillinger.

Utstillingen «Picasso – The Code of Painting» viser verk fra kunstnerens senere år, hvor han produserte i et imponerende tempo. Til tross for at han begynte å bli lei av selvportretter, er dette noe av det vi får se her: en utforskning av hans egen identitet og dødelighet. Over 50 verk og 13 håndmalte keramiske tallerkener over to etasjer åpnes dørene inn i de ti siste årene i livet til Picasso.

Undertegnede må innrømme at hun er litt bortskjemt på kunstfronten. I Paris bor jeg en sykkeltur unna verker av Van Gogh, Renoir, Monets vannliljer og et helt eget Picasso-museum. Under korona fikk jeg se Mona Lisa med bare syv andre mennesker i rommet. Når jeg er på ferie hjemme i Trondheim, er det som oftest ikke kunst jeg oppsøker, det er heller Trondheimsfjorden og fiskekaker. Men da jeg hørte at hjembyen min hadde åpnet en utstilling med Picassos eget barnebarn tilstede, ble jeg både stolt og begeistret. Jeg var nødt til å se hvordan trønderne ønsket å vise frem en av verdens største kunstnere.

Verkene fra den siste perioden i Picassos liv har blitt kritisert og oversett etter hans død, til tross for at kunstneren viste stor glede og frihet i sitt arbeid. Han sa i et kjent sitat at «It took me four years to paint like Raphael, but a lifetime to paint like a child». Friheten kommer frem i både verkene og kurateringen PoMo har gjort.

Trondheim var hjemmet til Håkon Bleken, en av Norges fremste samtidskunstnere. Før sin død i januar 2025, feiret han året før sine 95 år med ti utstillinger, en av dem i Nasjonalmuseet i Oslo. I likhet med Picasso arbeidet han til siste slutt, og viste frem rykende ferske malerier kun noen måneder før han døde. Han sa at «For meg er det helt nødvendig, som en kraft i dagen». Det sies at hans siste arbeid er noe av hans beste.

Vi ankommer PoMo gjennom en knallrosa dør, og blir møtt med en kritthvit hall, kanskje et slags forsøk på å rense ganen. Utstillingen begynner på toppen av en opplyst knalloransje trapp, et sjokk for systemet. Fargebruken er spennende. Når dørene åpner seg, blir vi møtt med velkjente former og farger – det er umulig å ikke kjenne igjen Picassos strek.

Trappen viser vei opp til utstillingen

Roen i utstillingen tirsdag ettermiddag er en stor kontrast til de fullstappede rommene jeg er vant til i Paris. Picassos verker får luft og frihet til å fylle rommene. I noen av rommene er veggene malt i mørkeblått, burgunderrødt eller grønt, og har kun ett enkelt eller to-tre malerier på veggene.

Så og si alle verkene utforsker kropper og relasjoner, og djevelen ligger i detaljene. Vi må grave dypere. Øyne, nese, hender og bein skjuler ulike tolkninger av identitet gjennom Picassos øyne. Strøkene hans leker med tolkningene våre, former og farger kan representere kroppsdeler eller abstrakte former. Hva er hva? I utstillingsbrosjyren inviteres vi også til å reflektere over ulike spørsmål:

• Hvordan ville du ha portrettert en person du elsker?

• Hvordan ville du forklart følelsen av å bli inspirert?

• Er det noen ting du bare gjør i nattemørket?

Utstillingens kuratering inviterer oss til dypere refleksjon i møte med Picassos verker, en gave til de besøkende. For noen er det kanskje naturlig å reflektere rundt eget liv når man går på utstilling, men PoMo sørger for at alle skal få muligheten til å møte kunsten – og seg selv – på et dypere nivå.

Det føles spesielt å få se Picassos verker i Trondheim. De 13 keramiske tallerkenene med portretter gir et håndfast bevis på arbeidet hans i tillegg til lerretene vi har sett. Det er ingen tvil om at Picasso hadde mye humor. I et av de siste rommene blir en video vist av et fransk intervju med Picasso, hvor jeg får faktisk får se lynnet hans for første gang. Jeg blir overrasket over hvor positiv han var. Forventningene mine til store kunstnere er ofte at de er seriøse, destruktive og fokuserte, og ofte hater å snakke med pressen. Picasso var derimot en solstråle med tykk spansk aksent, og plutselig fikk arbeidet hans en hel annen dimensjon: glede og lekenhet. Det gjorde at jeg så arbeidet hans – formene, fargene – med helt nye øyne.

13 keramiske tallerkener med fjes

Etter videorommet kommer vi til det siste verket i utstillingen: et svakt opplyst rom med et enkelt portrett av noe som minner om en hodeskalle: Picassos møte med døden. Kontrasten er intens, og føles sørgelig. PoMo ga oss sjansen til å bli kjent med mannen bak portrettene, på en intim måte som stripper oss for fordommer.

Utstillingens siste verk

PoMo har imponert – det minimalistiske og oppsiktsvekkende lokalet legger til rette for oss, det setter de besøkende i førersetet: kunsten er et speilbilde av oss selv. En god venn av meg sa en gang at når folk spør hva poesien hans handler om, svarer han at det er opp til dem å svare på. De subjektive tolkningene våre er det som skaper kunsten. Vi kan kun se i andre det vi klarer å se i oss selv.

PoMo har skapt en smakfull og moderne kunstscene som andre storbyer bare kan drømme om. De siste årene i Picassos liv var åpenbart en sterk inspirasjon – en dragning – mot å utforske hvordan slutten av livet kunne påvirke arbeidet hans. Til tross for kritikken er Picassos siste verk er noen av hans mest ærlige og ekte. Utstillingen står til 26. oktober, og bør virkelig oppleves.